Jeg har flere ganger lurt på hvorfor jeg kjøpte kokeboken More is More av Molly Baz. Hennes forrige kokebok, var jeg jo ikke superbegeistret for. Så hvorfor kjøpte jeg egentlig denne? Jeg tror det er så enkelt at siden jeg følger henne på instagram, føler jeg at jeg kjenner henne litt. Og man støtter jo tross alt folk man kjenner. Og kanskje denne kokeboken er bedre?
Svaret på det er vel et klart og rungende «tja». Hovedproblemet jeg hadde med forrige kokebok er tilstede i denne også. Designet er fremdeles rotete og gjør det vanskeligere enn det burde være å følge oppskriftene. Det er heldigvis færre QR-koder, men desto flere bilder av Baz og hennes vennegjeng som har det gøy sammen rundt et bord. Hyggelig at de har det trivelig, men det er ikke så viktig for meg å se deres festbilder i en kokebok. Jeg er heller ikke typen som blir sjarmert når man skriver «Zucch» istedenfor zucchini, eller «Mozz» istedenfor mozzarella.
Noe jeg derimot liker godt, er hennes misjon med More is More. Skru opp volumet i matlagingen din! Bruker du en ingridiens, skal du bruke så mye av den at du faktisk smaker den. Hva er vitsen med å bruke en halv teskje med et krydder? Moz ønsker vi bruker mer krydder, mer salt, mer fett, flere teknikker, og slik få mer matglede. Det er tydelig Baz har mye matglede og matkunnskap hun deler villig med oss. Det er også nyttig det hun skriver om hvordan et praktisk og effektivt kjøkken burde designes. Baz og mannen hadde nylig tegnet og bygget sitt drømmehus (som så helt nydelig ut), og kjøkkenet var naturlig nok et viktig rom. Det er samtidig trist å lese dette, og se bilder av hus og hage i kokeboken, når man vet at de mistet huset i den store brannen i L.A i 2025.
Selv om jeg ikke er begeistret over mye av designet i More is More, liker jeg matbildene godt. Det er det studioet Peden + Munk som står bak. Bildene er fargerike, uhøytidelige og får i hvert fall meg både sulten og i godt humør.
Den første oppskriften jeg testet ut var en Leek’za. En pizza med masse purre? Perfekt for en purreelsker som meg! Baz innleder oppskriften slik: This pizza is for onion lovers and onion lovers only, so make sure that describes you. Jeg steker purreløk og hvitløk i fløte, med salt, pepper og timian, deretter rasper jeg i sitronskall. Dette har jeg på pizzadeig sammen med tre ulike typer ost. Nydelig løkza! Serveres med sitronbåter så man kan skvise sitronsaft over stykkene som man selv ønsker.
Orange Creamsicle Poppy Cake, ble jeg ikke like begeistret for. Den smakte lite. Hva skjedde med More is More i denne oppskriften?
Baz slår med neste oppskrift et slag for pepperoni. Hun synes det er synd at mange utelukkende bruker det på pizza, og vil friste oss med sin Pepperoni Fried Rice. Det er mange hvitløksfedd i oppskriften (10 stykker), men som Baz sier: hvis det er meningen å bare bruke to fedd ville ikke hvitløken hatt så mange! En logikk jeg setter pris på. Her lages stekt ris med pepperoni, hvitløk, sjalottløk, chiliflak, sherryeddik og basilikum. Så serveres risen på en aioli med mye smak av hvitløk. Dette synes jeg ble veldig godt! Men jeg kan ikke si jeg har begynt å bruke pepperoni så mye mer alikevel.
Jeg har sikkert sagt det før, men desserter med kaffesmak er en favoritt! Denne iskremen er en enkel variant der man pisker kremfrøte med litt salt til krem. Så blander man søt kondensert melk med kald kaffe, og rører det forsiktig sammen med kremen. Så helles det i en form, og man strør salte peanøtter på toppen. Når det har blitt fryst til is, er det klar for servering! Denne var enkel å lage og smakte skikkelig godt. Skal garantert lages igjen.
Enkelte oppskriftstitler er vanskeligere å bla forbi enn andre. Umam Lasagn! treffer blink hos meg i hvert fall. Baz innleder oppskriften slik: «Homemade lasagna has always been and will always be a project. I’m not gonna sugarcoat it». Det fikk meg til å ha enda mer tiltro til oppskriften. En god lasagne tar tid! Her lages en variant med blant annet sopp, rosmarin, misopaste, ansjos og valnøtter. Samt masse hvitløk. Det ble en lasagne med mye smak, og den var ganske annerledes enn en tradisjonell lasagne. Jeg foretrekker nok en klassisk italiensk variant, men den smakte godt.
Nok en purrerett, denne gangen med pasta. Her lager jeg en saus av purre, hvitløk, fløte, salt og pepper (ikke helt ulik «Leekza»), Pastaretten toppes med stekte pankosmuler i olje, med gressløk rørt inn etterpå. I tillegg er det også parmesan og sitron i retten. Et godt pastamåltid!
Over til Rarebit Mac’n’ Greens. Jeg har en forestilling om at jeg liker rarebit (toast med ostesaus som har øl i). Men hver gang jeg tester ut en oppskrift som heter noe med rarebit, så blir jeg litt skuffet. Denne var dessverre intet unntak. Den var på ingen måte vond, den var bare helt ok.
Neste rett falt derimot bedre i smak: Curried lentil & Sweet Potato Potpie. Denne lagde jeg en kjip vinterdag (som kan skues gjennom vinduet) etter jeg leste beskrivelsen av retten: This easy-as-hell, rich-and-soul-nourishing vegetarian potpie leans on canned lentils, frozen spinach, and puff pastry for an effortless buttery crust. En rask og enkel rett, som smakte veldig godt med sine krydder av gurkemeie, karri, kanel og chiliflak.
More is More er en kokebok som jeg har delte meninger om. Stort sett liker jeg godt maten jeg har spist, men innpakkingen er ikke for meg. Designet er viktig når jeg skal lese i kokeboken, få en rask forståelse av en oppskrift, og, ikke minst, når jeg skal følge en oppskrift samtidig som jeg lager mat. Samtidig har det ikke vært noen slurvefeil eller andre mangler jeg har kommet over, og det er mange av oppskriftene jeg her fristet til å prøve ut. Vi får se når Baz gir ut sin neste kokebok, om jeg ender med å kjøpe den også.