Det er sikkert ikke bare jeg som slukte min andel Enid Blyton-bøker som barn. Fem-serien var favoritten, der var det til og med en karakter som het det samme som meg – Anne (Riktignok den kjedeligste av dem). Så da jeg kom over en kokebok inspirert av Blytons barnebøker, tok nostalgien overhånd og vips var Jolly Good Food bestilt. Allegra McEvedy var ukjent for meg, men viser seg å være en erfaren kokk som også har jobbet mye med barn og mat. Et solid valg for et slik bokprosjekt.
Jolly Good Food er altså rettet mot barn, men jeg tok sjansen og kjøpte den for mimringens skyld. Boken er 140 sider lang og er full av farger og illustrasjoner. Det føles passende for en barnekokebok, og illustrasjonene av Mark Beech minner meg om Quentin Blakes streker, som jeg stirret mye på som barn. Kokeboken starter med en innledning som forteller om Enid Blyton. Hvert kapittel innledes med en snutt fra en av Blytons bøker, som setter tonen for de 41 oppskriftene vi får servert.
Jeg har ikke lest en Enid Blyton bok på mange, mange år. Jeg husker altså ikke noen av matbeskrivelsene i bøkene, så jeg har egentlig ingen spesifikke forventninger over hvilke oppskrifter jeg ville få. Men om jeg var Allegra McEvedy, ville jeg ha tatt utgangspunkt i måltider som ble beskrevet i bøkene, og spedd på med tidstypiske matretter ved behov. Og kanskje tatt meg enkelte kunstneriske friheter som en kake som ser ut som hunden Timmy, eller den mystiske Kirrinøya selv. Eller noe ut av sukkerspinn for å lage den farlige trolltåken! Men nå skal det ikke handle om min Blyton-kokebok, men McEvedy sin. Hva syntes jeg om den?
Kokeboken er delt inn slik:
Jeg synes sjeldent muffins er spennende å spise, men muffins med smak av appelsin og gulrot, hørtes godt ut. (Gulrotkake er en evig favoritt) Og dette ble ganske saftige og gode muffins, som også smakte av kanel og ingefær.
Fra muffins til brødskiver, eller rettere sagt pålegg. Smoked mackerel pâté viste seg å være et lettlaget sammensurium av røkt makrell, kremost, sitronsaft og pepper. Som oppskriften anbefalte spiste jeg den med agurk. Godt!
En god og varmende drikke jeg lagde fra Jolly Good Food, var en eplete bestående av eplejuice, kanelstang, fersk ingefær og eple. Her varmes alle ingredienser opp, og serveres rykende varmt. Var også godt med en liten klunk krydret rom i! (Men av naturlige årsaker stod ikke dette tipset i kokeboken)
Neste rett er egentlig en frokost, men vi spiste den som middag: Creamy Pea Kedgeree. En stekt risrett med smak av karri, gurkemeie, rosiner, egg, røkt makrell, fløte og grønnsakskraft. Mettende og godt! Her var jeg nok litt rausere med krydderoppmålingen enn hva oppskriften sa.
Så over til det jeg syntes var en ganske så kjedelig rett. Pølsegryte med bønner, diverse grønnsaker, tomat, BBQ-saus og kyllingkraft. Den var nok VELDIG barnevennlig i smaken, men ganske kjedelig for meg. Hadde vært lett å gjøre den mer spennende, men da hadde jeg jo ikke fulgt oppskriften. Livet er fullt av dilemmaer altså.
I helgene er det gøy å prøve ut noe nytt til frokost, og en søndag prøvde jeg ut Fluffy Puffy Cheesy Pillows. Jeg lagde potetmos (ideelt har man rester fra en tidligere middag) og blandet den med eggeplomme, revet ost, muskat og salt. Deretter vendte jeg inn stivpiskede eggehviter. Røren ble stekt i panne, og kan spises med bacon og ketchup til. Var litt styr å lage på morgenkvisten, og smaken var ikke helt verdt innsatsen.
En regnfull høstkveld fant jeg frem oppskriften på Dreamy Hot Chocolate. Den var jo god, men kanskje litt kjedelig? Og trikset med å koke melk først med appelsinskall i, tilførte egentlig ikke noe appelsinsmak. Men drikken var varm, søt og smakte av sjokolade.
Siste oppskrift ut lagde jeg en nydelig sommerdag, da vi fyrte opp grillen: Rainbow Veggie Skewers with pesto dip. Grønnsakene smakte som grillede grønnsaker, men dippen viste seg å være en god overraskelse. Her blandet jeg sammen kremost, yoghurt, sitronsaft, pesto, salt og pepper. Det ble en veldig frisk saus som nok passer godt til alle typer grillmat. Denne skal jeg lage igjen!
Jeg forstår at jeg ikke er hovedmålgruppen for Jolly Good Food, så jeg skal vurdere denne kokeboken med litt andre briller på. Selv om noen av rettene har vært litt tamme for meg, så tror jeg absolutt at det er smaker mange barn vil like. Oppskriftene synes jeg er veldig godt skrevne for barn, i tydelig og enkelt språk. Det fargerike designet vil nok også mange barn sette pris på. For oss voksne er det hyggelig å lese snuttene fra bøkene til Blyton, og som dere har lest så er det flere av rettene jeg har likt også.
Men som det ofte er med kokebøker som er inspirert av litteratur, er koblingene mellom bøkene og oppskriftene ganske vage. Det virker som det er veldig få som har en direkte link, og mer av typen «En gang dro de på piknik i boken, dette er retter som man kan spise på piknik». Det virker heller ikke som om forfatteren har tenkt mye på hva slags mat de spiste rundt 1950-1960-tallet. Jeg vil ikke si at dette er en bok som er nødvendig å ha, men jeg tror det kan være en fin måte for matinteresserte barn å lære mer engelsk på. Og for oss Enid Blyton-nostalgikere gir den en fin mimrestund.
