«Feast your way through the world of cosmic horror with fantastical and delicious recipes inspired by H. P. Lovecraft ‘s Cthulhu Mythos», kan vi lese på kokebokens bakside. Det skal litt til å leve opp til de fantastiske måltidene jeg ser for meg når jeg leser dette, så forventningene la jeg egentlig litt fra meg med det samme. Mer interessant synes jeg at den lover å gi et innblikk inn i hva forfatteren Lovecraft (1890-1937) faktisk spiste. For en som jobber mye med matens kulturhistorie er dette spennende.
Det er mange som har et nært forhold til Lovecrafts litterære verden. Jeg er ikke en av dem. Jeg har lest nesten én historie, og har en tykk bok med hans samlede verker liggende i lesekøen et sted. Men jeg har funnet ut at jeg liker mye av det som er inspirert av Lovecraft, uten at jeg har hatt et bevisst forhold til det. Et eksempel er spillserien The Last Door som var grøssende skummelt og stemningsfullt å spille:
Men dette skal handle om kokebok og ikke dataspill. Boken er skrevet av Olivia Luna Eldritch. Det er ikke enkelt å finne ut noe om henne, annet enn: «Olivia Luna Eldritch is a writer and researcher from the southwest of England. She loves coffee, folklore, and all things creepy, and is a lifelong horror fan. She lives with her three cats and an aging tortoise named George.» Men kan hun lage mat?
Jeg fant ett intervju med henne (sammen med Robert Anderson som jeg har anmeldt en kokebok av), der hun blant annet forteller hvordan hun ønsker vi lesere skal bruke boken: “Ideally, I would love for people to read the stories associated with the recipes so that they can enjoy both together. For some of the shorter stories, you could even gather a group together and have a reading of the story before enjoying the meal.” Det skjedde ikke akkurat her i huset, men det er jo en fin tanke!
Recipes from the World of H. P. Lovecraft er 160 sider lang og inneholder 73 oppskrifter, som er delt inn i kapitlene Breaking Fast, Lighter Bites, Strange Feastings, Toothsome Sweets og Potions & Concotions. Jeg liker designet i kokeboken godt. Illustrasjonene av Mauro Mazzara bidrar til den grøssende stemningen i boken. Matfotografiene er derimot ganske dølle. Helt ok, men synes det er rart de er så kjedelige når temaet er Lovecraft. Det står ikke navn på noen fotograf, kun kreditert med Ocyopus Publishing Group. Men la oss se hva jeg har laget herfra!
Den første oppsriften jeg lagde fra Recipes from the World of H. P. Lovecraft ble King Kuranes’s Cornish Cream Tea. Her har oppskriften verken en veldig sterk link til Lovecraft eller hans litterære verden, annet enn en historie han skrev som er satt til Cornwall. Men sconsene var både enkle å lage og gode å spise. Kan finne på å lage disse neste gang jeg har lyst på scones.
Neste rett ut, Olmstead’s Vegetable Soup, er i det minste knyttet til en historie der hovedpersonen spiser en grønnsakssuppe. Fortsatt ikke en veldig sterk tilknytning vil jeg påstå. Men suppen var veldig god, med ingredienser som linser, ingefær, karripulver, chili og tomater. En skikkelig varmende høstsuppe!
Jeg ELSKER en god chiligryte, så Silver Key Chilli Con Carne måtte lages. Chili con carne var en av Lovecrafts favoritter, noe han nevnte i et brev han skrev til sine to tanter. En kveld samlet han også to venner, E. Hoffmann og Harry Brobst, der de forsøkte å lage den sterkeste chiligryta. Hvor sterk den ble aner jeg ikke, men denne er i hvert fall en ganske ufarlig variant. Men den var god altså. En helt streit chiligryte.
Jeg lager definitivt mest middagsretter fra kokebøkene mine, men noen ganger slår jeg til med en kake. Jeg liker veldig godt kaker som smaker kaffe, så Kaleem Club Coffee Cake fanget fort oppmerksomheten min. I «Kaleem Club» samlet han og kompiser seg hjemme hos hverandre for å drikke kaffe og prate til de sene nattetimer. Men Lovecraft kunne ikke lage kaffe! Så han kjøpte ferdiglaget kaffe på en kafé, og fraktet hjem til sine gjester i et melkespann. Men kaffen til denne kaken klarte jeg å lage selv altså. En god og enkel kake som smakte søtt og av kaffe, med et hint av sjokolade. Saftig var den og.
Så over til Sonia’s Magical Spaghetti. Spaghetti var en av Lovecrafts favorittretter, og han var veldig begeistret for sin kones Sonias versjon. Dessverre vet vi ikke oppskriften på den. Kokebokens variant var ikke akkurat magisk, men en helt grei pastarett på en hverdag.
Jeg setter pris på et godt ordspill, så en rett med navnet Ghoulash snakker til mitt hjerte (I tillegg til at jeg er glad i gulasj). Gulasj er enda en rett Lovecraft beskriver med varme ord til sine tanter. Kokebokens variant er en ganske enkel gulasj med få ingredienser, som for eksempel svinekjøtt, poteter, røkt paprikapulver og hermetiske tomater. En god hverdagsmiddag.
Så over til en rett jeg siklet lenge på: New England Rarebit, en variant av Welsh Rarebit – et fancypants ostesmørbrød. Bare hør på denne ostesausen brødskivene skal dekkes med: smør, øl, vellagret cheddar og grov sennep. I tillegg et lag av karamellisert løk. For en himmel! Men her var det noe galt med oppskriften. Det ble ENORME mengder ostesaus, fikk ikke brukt halvparten en gang. Så oppskriften er ikke jobbet godt nok med. I tillegg forsvant løksmaken helt, siden jeg helte på med så mye ost jeg kunne. Bildet i boka viser brødskiver med et tynt lag ost, så her stemte ikke fotografiet med virkeligheten. Skuffa!
Nest siste rett er nok en kjapp hverdagsmiddag: Black Goat of the Woods Ravioli. Her er det en oppskrift på pastasaus, ikke pastaen selv. Så jeg kjøpte tortellini (det var det nemlig tilbud på) og serverte dem med en veldig god pestosaus av blant annet hasselnøtter, timian, ruccola, olivenolje, hvitløk, sitronsaft og parmesan. Kjapt og godt.
Den siste oppskriften jeg lagde fra Recipes from the World of H. P. Lovecraft var Milan’s Minestrone. Et av Lovecrafts favorittspisesteder i New York var den italienske restauranten Milan, hvor han ofte spiste spaghetti og minestronesuppe. Enda en god suppe fra denne kokeboken.
Det jeg liker med Recipes from the World of H. P. Lovecraft er at det er en kokebok full av hverdagsmiddager og enkle desserter. Det er sjeldent store smaksoverraskelser her, men trygge og gode retter som smaker det man tror. Med unntak av ostesausfadesen nevnt tidligere, har oppskriftene vært velskrevne. Det har vært morsomt å lære om Lovecrafts matvaner, stort sett gjennom brevene han sendte til sine tanter. Vi får til og med en beskrivelse av hvordan han dekker et bord for middagsgjester. Koblingene til hans litterære verk er generelt svake, men det har jeg blitt vant med fra denne typen kokebøker (som for eksempel i Jane Austen’s Table eller A Literary Holiday Cookbook).
Jeg vil anbefale Recipes from the World of H. P. Lovecraft til Lovecraft-fans, som jeg tror vil sette pris på å mimre både fortellingene hans, samt bli bedre kjent med forfatteren selv. Dersom en kokebok med enkle hverdagsretter er noe for deg, kan du absolutt kjøpe denne uten å bli skuffet.