Det er ingen hemmelighet at jeg er glad i kulturhistoriske kokebøker, jeg har til og med vært med og laget en selv – Oselias kokebok. Så da jeg kom over en kokebok med tittelen Jane Austen’s Table ble jeg såpass glad at jeg kjøpte den med det samme. Denne kokeboken kunne kanskje inspirere meg både på jobb og privat! Jeg har også lest Jane Austens bøker, og hvor mange ganger jeg har sett BBC-versjonen av Pride and Prejudice (1995) er i hvert fall tosifret. Så alt ligger til rette for at Jane Austen’s Table skal være en fulltreffer for meg.
Robert Tuesley Anderson er i følge sitt forlags nettside; a writer, poet, and editor living in the Southern Uplands of Scotland. His cookbooks have given him the opportunity to bring together two lifelong enthusiasms: good, home-cooked food and classical literature. Jeg ser at han står bak flere andre bokinspirerte kokebøker som The Elven Cookbook -Recipes Inspired by the Elves of Tolkien, The Brothers Grimm Cookbook – Recipes Inspired by Fairy Tales, og Recipes from the World of Tolkien – Inspired by the Legends. Han har tydeligvis funnet sin nisje.
Jeg er ikke overbegeistret over designet på kokeboka. Jeg liker hvordan bokstavene i boktittelen skinner, og alle de fargerike hageblomstene man finner i britiske hager. Men jeg synes egentlig ikke forsiden på kokeboka er så veldig fin. Virker litt kjapt gjort. Inne i boka synes jeg skriftstørrelsen er litt liten, men jeg liker de små, skisseaktige illustrasjonene som skal vise kvinner fra rundt Jane Austens tid. Matfotografiene (Jeg så ikke navnet på fotografen noe sted i boken) synes jeg er helt ok. En god ting er at bildene ikke lyver med tanke på hvordan resultatet ble for denne hjemmekokken.
I tillegg til over 70 oppskrifter, får vi noen kulturhistoriske drypp av typen hvordan man spiste frokost på tidlig 1800-tallet, eller hvordan Jane Austen brukte mat som et litterært virkemiddel i sine romaner. Men det er veldig overfladisk kunnskap vi får her. Oppskriftene har ofte en liten innledning der vi lærer litt om en ingrediens’ histore, eller kanskje en link til en av Austens romaner. Men noe jeg savner er en avklaring på hvor oppskriften kommer fra (er den inspirert av en faktisk 1800-talls oppskrift?), og hvor mye den i såfall er modernisert. Vi får vite i innledingen at dette er en kokebok for moderne ganer, men jeg skulle gjerne fått mer informasjon om dette.
Selve oppskriftene har jeg ingenting å utsette på, de er ryddige og forståelige. Kokeboken er delt inn i 5 kapitler:
- Breakfast
- Picnics, Nuncheons, & Light Bites
- Dinner
- Trash & Sweet Things: Ices, Cakes & Puddings
- Entertaining: Routs & Balls
Men la oss se litt nærmere på de oppskriftene fra Jane Austen’s Table som jeg har laget. Hva slags mat får vi egentlig i en slik kokebok?
En kopp kaffe høres ut som en god start på dette kokebokeventyret. Denne kaffen tilbredes med vann, kardemommekjerner, finmalt kaffe og sukker. Her får vi vite at kardemomme ofte ble brukt på 1800-tallet mot dårlig ånde. Kanskje ikke den dummeste tingen å starte dagen med? Denne kaffen ble i hvert fall en god, søt kaffe med hint av kardemomme. Litt svak for min smak, men det er jo enkelt å fikse.
Fra kaffe til tomater. I et brev datert oktober 1813, skriver Austen til sin søster: Have you any tomatas? Fanny and I regale on them every day. Så da vet vi i hvert fall at forfatteren spiste tomater. For å fylle våre tomater huler vi dem ut, og stapper dem fulle av kokt quinoa, sopp, squash, løk, solsikkefrø, basilikum, sitronskall og legger mozzarella på toppen. Tomatene stekes i ovnen, og er så klare for servering. Disse var morsomme å lage (alltid gøy å stappe ting!), men smakte ganske lite.
Så skal vi over til Captain Frederick Wentworth’s Ship’s Biscuits. En litterær skikkelse fra Persuasion (1817) har altså inspirert til disse skipskjeksene. Skipskjeks er jo egentlig kjent for å være de kjipeste kjeksene som finnes, utelukkende vomfyll for sjømenn. Men her piffes de opp – verdige en kaptein. Jeg lagde disse for å spise med litt ost. Og dette er gode kjeks! De inneholder blant annet mel, sesamfrø, valmuefrø, salt, pepper og smør. Enkle å lage, enkle å spise.
Curry ble veldig populært i England på 1800-tallet, grunnet koloniseringen av India. Riktignok en mildere variant. (Jeg skrev et innlegg om dette på Oselia.no, så om du vil vite litt mer om curryens inntog både i England og Norge, så kan du lese innlegget her.) Curryen i Jane Austen’s Table er en tomatbasert kyllingcurry, som serveres med ris, yoghurt og mangochutney. Det er en ganske mild curry, men den smakte godt. En god hverdagsmiddag.
Av retter jeg har ønsket å lage men ikke har somlet meg til enda, kan jeg nevne Lady Catherine de Bourgh’s Caraway and Raisin Breakfast Bread (Et mørkt brød med øl, sukker, rosiner og karve), Pemberley Chestnut Soup (Vanskelig å få tak i ferdigkokte kastanjer her jeg bor), Plum and Crushed Peppercorn Jelly (Men snart flytter jeg til et hus med plommetre!) og Chestnut Jam with Whisky.
Jeg er vel middels fornøyd med kokeboken. Det meste har hatt litt lite smak i seg, men så har det vært noen gode overraskelser og. Jeg har ikke testet ut noen av de søte rettene, og de er det mange av i Jane Austen’s Table. Jeg liker at det er en stor variasjon av oppskrifter i boken, alt fra drikker til syltetøy, frokost, middag og desserter. Savner en sidemarkør, men sidene er matte, tykke og enkle å bla i. Selv om jeg ikke gir Jane Austen’s Table full pott, så er det for eksempel en helt grei gavebok til noen som liker Jane Austen eller som synes det er litt gøy med mathistorie.
PS. Om du liker tanken på kokebøker som er inspirert av litteratur, har jeg anmeldt to andre kokebøker som gjør nettopp dette: Kate Young – The Little Library Christmas og Alison Walsh – A Literary Holiday Cookbook.