Kokeboken som anmeldes.

Anmeldelse av The Videoart at Midnight Artists’ Cookbook

Dette er en anmeldelse av kokeboken The Videoart at Midnight Artists’ Cookbook – 80 artists, 80 dishes, som er redigert (eventuelt kuratert) av far og sønn Olaf Stüber og Anton Stüber. Mat og kunst er to ting jeg er interessert i, en kokebok som knytter dette sammen må jo være midt i blinken. Det var i hvert fall det jeg tenkte da jeg kjøpte den. Men likte jeg kokeboken?

I 2008 opprettet Olaf Stüber og Ivo Wessel Videoart at Midnight på Babylon kino i Berlin. Én kveld i måneden vises videokunst av en Berlin-basert kunstner her. Berlin er en by kunstnere fra hele verden flytter til – en internasjonal kunstscene altså. Det er mange genre innen kunst, deriblant Artists’ books. Jeg skal ikke påstå at kunstnerkokebøker er en undersjanger av dette, men at Artists’ cookbooks har blitt en liten greie må være lov å si. Sånn sett tilhører The Videoart at Midnight Artists’ Cookbook en etablert kunstnertradisjon.

Ideen til denne kokeboken oppstod i 2018, da de utvidet konseptet til en hel festival med videokunst. I løpet av festivalen ønsket man å lage noe håndfast og evigvarende ut av en slik flyktig opplevelse. Etter hvert kom idéen om en bok som ikke bare skulle formidle kunst, men også være en fortsettelse av dialogen med kunstnerne. For Stüber har mat, kunst og samtaler vært en naturlig del av livet. Han har hatt mange gode samtaler, øyeblikk og diskusjoner med kunstnere over et delt måltid. Veien til å tenke «kokebok» var derfor ikke så lang. Kunstnere som har bidratt til Videoart at Midnight ble så invitert til å være med.

Berlins mangfoldige kunstscene har ført til en variert kokebok, med retter fra hele verden. I tillegg har kunsterne tolket oppaven ulikt. Flesteparten bidrar med en rett fra sitt eget hjemland, og fårikål er selvsagt representert. Andre knytter det opp mot kunstneryrket (Fattig kunstner – billig mat), eller et konkret minne i livet. Noen har en litt mer konseptuell tilnærming til oppskriftene.

For eksempel byr en av de mest kjente kunstnerne i kokeboken, Douglas Gordon, på en bildeserie av seg selv på matbutikken og kjøkkenet, med dette som «oppskrift».

Eller kan kanskje denne kjærlighetseliksiren av Mathilde ter Heijne friste?

Jeg synes det er ganske morsomt å se hvor ulikt kunstnerne har tolket oppgaven sin. Designet og fotografiene gjør at boken fremstår som et helhetlig produkt. Matbildene synes jeg er veldig flotte, og representerer rettene godt.

Kokebokens kapitler:

Hvilke retter har jeg laget fra videokunstnernes meny? Litt av hvert!

En kald vinterkveld fant jeg frem en av kokebokens varme gryter. Det er den østerrikske kunstneren Marc Aschenbrenner som har bidratt med Erdäpfelgulash/potetgryte. En rett han lærte av sin mor, en billig middag som kan mette mange. Og det ble absolutt en god og mettende rett med smaker av potet, løk, paprikapulver, eddik, hvitløk og grønnsakskraft. Den smaker akkurat som du tror.

Den første retten jeg lagde fra kokeboken var en auberginecurry, som den kanadiske kunstneren Lynne Marsh står bak. Men det er ikke en rett hun har funnet på selv. Da hun flyttet hjemmefra for å studere på universitetet i Montreal, fikk hun kokeboken Moosewood Cookbook. En vegetarbok som var noe helt annet enn den middagen foreldrene hadde servert henne. Denne aubergineretten har fulgt Marsh hele hennes voksne liv, og nå deler hun den altså med oss. Og det var en god rett med smaker som aubergine, erter, spisskummen, kajennepepper, gurkemeie og sesamfrø.

En av de beste rettene fra kokeboken er fra israelskfødte Omer Fast, Parmigiana di Melanzane. Denne retten smakte han for første gang som tenåring da han bodde i New York, og er for ham den ultimate kosemat. Sluttretsultatet ble veldig godt, men for meg ble det en stressende dag på kjøkkenet med brannalarmer, tallerken som sprengte på varm plate, kjøkkenvask uten vann, og mye styr og rot! Men det er virkelig ikke oppskriften sin skyld. Retten var kjempegod! Panerte auberginer som først friteres, før de stekes i form i tomatsaus og ost. Nam!

Denne supersøte suppen med tittelen Hello Kitty Soup er det den israelske kunstneren Safy Sniper som står bak. Det er en suppe med rotgrønnsaker, deriblant rødbeter. Rødbetene gir en suppen en rosa farge, derav navnet Hello Kitty. Til glede for kunstnerens datter!

Jeg sier sjelden nei takk til en god og enkel pastarett, og Pesto alla Genovese er absolutt en slik. Engelskfødte Theo Eshetu har bidratt med denne oppskriften. Den minner han om da han for første gang smakte denne retten med pasta, pesto og potet. Jeg er glad i alle de tre tingene, så dette synes jeg var en veldig enkel og god hverdagsrett.

En annen god hverdagsmiddag kommer fra den tyske kunstneren Martin Brand, nemlig Spaghetti all’arabiata. Det var den første retten han har spurt om oppskriften til. Han forbinder den med middagene studentene og læreren hadde sammen på kunstskolen. Pastaretten har smaker som rød pesto, hvitløk, kapers, oliven, soltørkede tomater, sylted chili og røkt laks på toppen. Full av smak! Første gangen jeg har sett en Spaghetti all’arabiata med røkt laks i, men det smakte i hvert fall innmari godt!

Så til en av de litt rarere oppskriftene kanskje? I desember lagde jeg denne juleretten: Hvit pølse med pepperkakesaus! Det er en familieoppskrift fra kunstneren Christian Jankowski. Hans bestefar står bak oppskriften, og det passer jo godt. Han var nemlig en krydderselger som også solgte maskiner til pølsemakere. Sausen består av pepperkaker med melis, maltøl, smør, mel. vann, salt og muskat. Jeg trodde egentlig ikke dette skulle være så godt, og alene var sausen litt rar. Men sammen med pølsen og surkålen (skal egentlig være sauerkraut) smakte det veldig godt! Litt som en krydret ketchup. Så det var en morsom overraskelse.

Jeg har visst laget mye fra denne kokeboken! Siste rett ut er en muffinsoppskrift fra kazakhstanske Almagul Menlibayeve. Dette er en variant av Red velvet cake. Noe må ha gått galt da jeg lagde disse, for de var HELT uspiselige. Ingen som smakte på de klarte mer enn en bit, og jeg skjønner ikke hva som hendte. En intens, sterk søtsmak som nærmest svei i munnen! I røren finner vi olje, egg, kjernemelk, eddik, vanilje, sukker, kakaopulver, salt, mel, bakepulver og rødfarge. Ikke vet jeg hva som utgjorde denne forferdelige smaken!

Med unntak av den siste fadesen (Jeg tror det er meg som gjorde noe feil her altså), så har jeg mange gode ord om kokeboken. Jeg synes det er et morsomt konsept, og jeg liker at jeg aldri vet hva jeg får når jeg blar om. Jeg får ikke så mye inntrykk av kunsten til bidragsyterne, det synes jeg er et lite minus. Men pluss for relativ stor tekststørrelse og uthevet oppskriftsliste som gjør det enklere å lese oppskriften. Rett og slett en fin og morsom kokebok å eie!

Kunstnere som har bidratt til Videoart at Midnight, Artists’ Cookbook:

Monira Al Qadiri, Ulf Aminde, Julieta Aranda, Marc Aschenbrenner, Ed Atkins, Yael Bartana, Lucy Beech, Bigert & Bergström, John Bock, Pauline Boudry & Renate Lorenz, Erik Bünger, Martin Brand, Ulu Braun, Klaus vom Bruch, Filipa César, Creischer & Siekmann, Keren Cytter, Chto Delat, Christoph Draeger, Antje Engelmann, Shahram Entekhabi, Köken Ergun, Theo Eshetu, Simon Faithfull, Christian Falsnaes, Harun Farocki, Omer Fast, Fischer & el Sani, Dani Gal, Delia Gonzalez, Douglas Gordon, Andy Graydon, Assaf Gruber, Mathilde ter Heijne, Isabell Heimerdinger, Benjamin Heisenberg, Kerstin Honeit, Christian Jankowski, Anja Kirschner, Knut Klaßen, Korpys/Löffler, Zhenhua Li, Joep van Liefland, Melissa Logan, Dafna Maimon, Antje Majewski, Melanie Manchot, Lynne Marsh, Bjørn Melhus, Almagul Menlibayeva, Ari Benjamin Meyers, Eléonore de Montesquiou, Matthias Müller, Bettina Nürnberg & Dirk Peuker, Marcel Odenbach, Stefan Panhans, Mario Pfeifer, Agnieszka Polska, Ulrich Polster, Mario Rizzi, Julian Rosefeldt, Willem de Rooij, Safy Sniper, Anri Sala, Erik Schmidt, Sandra Schäfer, Amie Siegel, Pola Sieverding, Martin Skauen, Jan-Peter E.R. Sonntag, Vibeke Tandberg, Rebecca Ann Tess, Guido van der Werve, Gernot Wieland, Ming Wong, Ina Wudtke, Shingo Yoshida, Katarina Zdjelar, Stefan Zeyen, Tobias Zielony

Legg inn en kommentar