Jeg er alltid ute etter gode indiske oppskrifter, og den fargerike kokeboken Chetna’s Healty Indian fristet meg med sitt fargerike ytre og flotte matfotografier. Men hva med oppskriftene, holder de mål?
Chetna Makan ble kjent for mange da hun deltok i Great British Bake Off i 2014. Hun vokste opp i India der hun etter hvert begynte å studere motedesign. I 2004 flyttet hun til England hvor hun har bodd siden. Etter Bake Off har hun gitt ut tre kokebøker, hvor dette er den nyeste. Jeg har ikke lest de to første kokebøkene hennes.
Kokeboken er på 209 sider og inneholder en god del oppskrifter (Jeg gidder ikke telle!), delt inn slik:
Matfotografiene er virkelig flotte, og matstylist Emily Kydd og fotograf Nassima Rotacher har virkelig lekt seg med farger, teksturer og vinkler.
Den helter Healty Indian, men hun skriver ganske klart i innledningen at dette er ikke ment som noen slankebok. Hun var lei av at mange tror indisk mat = masse fett og olje, og ville vise at hjemme hos henne består hverdagsmaten av friske grønnsaker, linser og ikke mer olje og fett enn nødvendig. Eksempler på matbilder fra kokeboken:
Noen av rettene i boken har jeg testet ut hjemme. Generelt vil jeg si at oppskriftene er ganske milde, på grensen til tamme i smak, så jeg har tatt i mer krydder enn anbefalt. Og likevel kunne jeg ha tatt i mer! De fleste ingredienser er lett tilgjengelige. Krydderet dyvelsdrek (asafoetida) var nok det vanskeligste å få tak i, det vil si: Jeg måtte bestille det på nett.
Jeg spiser ikke så mye kylling, men bestemte meg for å lage en kyllingmiddag etter en periode med vegetarmiddager. Det ble en rett med spinat og yoghurt. Skulle egentlig være med grønnkål, men plutselig var hele Arendal støvsugd for grønnkål! Ellers var det smaker som rødløk, karripulver (ikke slik vi bruker til fiskeboller) (Nå fikk jeg lyst på fiskeboller!), fersk gurkemeie, salt, chili og salt. Den smakte godt, men nærmere helt greit enn GODT!
En rett jeg lagde og serverte med kyllingretten over var en auberginerett med erter. Der griller man først auberginene sorte og møre, før man blander innmaten med rødløk, sennepsfrø, chilli, salt, garam masala, erter og koriander. En god siderett, men ikke kjempespennende den heller. Men alle middager behøver jo ikke være kjempespennende!
En kald vinterkveld lagde jeg en varmende suppe med gresskar, kikerter og spinat. Bare med søtpotet, siden ikke alle nærbutikker har gresskar som en del av standardutvalget enda. Suppens krydder bestod av salt, spisskummen, kanel og chili – og med litt mer av dem i gryta ville suppen varmet enda mer. Men den var god.
Retten som smakte mest, var en kremet tomatkarri med krydret blomkål og spisskummen-poteter.
Selv om jeg ikke er slått i bakken av rettene jeg har laget hittil, så kommer jeg nok til å prøve noen flere. Jeg må bare huske på å skru opp smaksvolumet en god del når jeg lager dem. Kapitlet om risretter virker riktignok ganske kjedelig, mens suppen med potet og koriander, en kidneybønnerkarri og tamarind fish curry står på listen over retter som skal prøves ut. Og en mango panna cotta med lime og kokos!
Kokeboken passer kanskje best for folk som ikke tåler sterkt krydret mat, eller er ganske nybegynnere innen indisk mat. Eller for slike som meg som fint kan se på en oppskrift som et utgangspunkt. Men det er jo litt irriterende med oppskrifter man føler ikke er helt ferdige da. Eller som undervurderer smaksløkene våre? Av de kokebøkene jeg har anmeldt til nå, vil jeg heller anbefale East av Meera Sodha om du er ute etter en kokebok med indiske retter – selv om det ikke bare er indiske retter å finne i den.
Ekstra pluss:
- Matfotografiene er virkelig flotte!
- De fleste ingrediensene er lette å få tak i.
Minus:
- Du har sikkert gjettet det: lite smak!
Jeg har boka hennes om indisk street food. Den har mye godt samme problemet med at man må øke kryddermengden.
Interessant!