Dette er en kokebok med 100 vegetariske oppskrifter, skrevet av Nigel Slater. En slags oppfølger til kokeboken Greenfeast Spring Summer. Her tar Slater for seg råvarene som kjennetegner årstidene, men også spisevanene. Jeg kjenner meg godt igjen i det å spise flere varme gryter og supper på høsten og vinteren, enn i årets varmere måneder. Jeg har tidligere anmeldt en annen kokebok av Slater: The Christmas Chronicles.
Nigel Slater setter tonen i sin kokebok fra første side: Dinner is different in winter. The change starts late on a summer’s evening, when you first notice the soft, familiar scent of distant woodsmoke in the sudden chill of the air. Then, a day or two later, a damp, mushroomy mist hovers over the gardens and parks. Later, you notice the leaves have turned silently from yellow ochre to the walnut hue of tobacco. Autumn is here once again. You may sigh, rejoice or open a bottle. For many, this is the end of their year.
Enkelte kokebøker virker å inneholde tekst mest for å inneholde noe tekst. Tynne, klisjérike avsnitt her og der for å fylle kokeboken med noe annet enn bare oppskrifter. For meg er Slater en av de beste når det gjelder å lage kontekst (og tekst) til oppskriftene sine, og får virkelig kokeboken til å bli noe mer enn bare en samling matretter. En kokebok jeg kan lese og bruke tid på, og som minner meg om de enkle gleder. Lukten av vinter og gleden av en varm suppe. Kanskje ikke så rart siden Nigel omtaler seg selv som «a Cook who writes». Matrettene i boken er også veldig gode, og jeg lærer nye måter å bruke råvarer på. Jeg hadde for eksempel aldri kokt hel løk før jeg leste denne boken, og det blir definitivt heller ikke den siste gangen.
Selve boken er oransje og innbundet i stoff. Jeg forstår ikke av meg selv hva gullmotivet på forsiden, som ser ut som et bredt penselstrøk, har med innholdet i boken å gjøre. Men bakerst i boken finner jeg to sider om det, så om du blar gjennom kokeboken selv kan du få vite svaret der. Boken har et halvt smussomslag som er irriterende, som allerede har løsnet og er i veien. Så det fjerner jeg nok snart. Ellers er det en tykk kokebok på over 300 sider, i det deilige, matte papiret som jeg er så glad i. Fotografiene i boken er flotte og uten mye dilldall rundt. Ikke noe «tilfeldig» meldryss på benken eller danderte ingredienser i bakgrunnen. Her er maten i fokus, sett gjennom kameralinsen til Jonathan Lovekin.
Kokeboken er delt inn i kapitler etter hvordan maten lages og/eller serveres. Som In a pan, On Toast, In the Oven, With a ladle, etc. Det synes jeg fungerer bra. Oppskriftene er enkle og ryddige, og de jeg har testet har fungert som de skulle.
Den første oppskriften jeg testet fra kokeboka lagde jeg i romjula. Jeg måtte ha en kjøttpause, og fant en oppskrift jeg ble meget nysgjerrig på som ble kalt for «Løk, Taleggio, fløte». Her skrelte jeg hel løk, og kokte de slik sammen med 3 laurbærblader og 12 hele pepperkorn i 30 minutter. Så fiskes løken ut og legges i en ildfast form sammen med olivenolje, smør, timian og pepper. Dette stekes i ovnen i nye 30 minutter. Så serveres det sammen med ostesausen (som består av fløte, ost og timian) og gjerne med gnocchi. Denne løken var så mør og søt og helt himmelsk sammen med ostesausen. Kok mer løk!
Men dette var faktisk ikke den første retten, fant jeg ut. I min forrige kokebokanmeldelse av en Slater-bok skrev jeg om en suppe av rosenkål og blåmuggost som jeg ikke husket hvor var fra. Men så var den altså herfra. En skikkelig velsmakende suppe, for oss blåmuggost-elskere. Og med rosenkål i tillegg!
Det er ikke den eneste suppen fra boken jeg har laget. Da jeg så en suppe som het Cheddar, Cider, Mustard, måtte jeg jo forsøke meg på den. Som med alle retter som har mye ost i seg, varierer smaken mye ut fra hvilken ost man bruker. Jeg husker ikke helt hvilken jeg fant, men den var grei nok. Suppen hadde mye smak i seg. Neste gang skal jeg bare gidde å finkutte løken litt mer så suppen ser litt mer delikat ut …
Søtpotet! Det er alltid godt. Akkurat søtpotetstappe har jeg aldri vært så begeistret for, men det var før jeg smakte denne versjonen. Her ovnsbaker man en uskrelt søtpotet til den er mør, samtidig med en form med cherrytomater, olivenolje og litt salt. Mens dette er i ovnen, brunes løk og hvitløk i en panne. Ta ut løken, men ikke vask pannen. Når tomatene er ferdige heller man ut saftene fra formen ned i stekepannen med løkrestene i. Dette varmes opp med litt gurkemeie, gule sennepsfrø og litt pepper. Når søtpoteten er mør, skrellet og klar til og moses, er det denne blandingen som brukes som væske. Og resultatet blir en smakfull og litt skarp søtpotetstappe. Servert sammen med de søtsyrlige tomatene og den søte løken, ble det en riktig god rett.
Okei, så den siste oppskriften jeg har forsøkt meg på fra kokeboka: Carrot, Rice, Coriander. (Hva inneholder denne retten, mon tro?) Denne kan beskrives som en slags risotto blandet med gulrotmos og koriander. Nok en god og mettende rett fra Nigel Slater der altså.
Det har vel muligens skint gjennom at jeg liker denne kokeboka veldig godt!
Ekstra pluss:
- Bruker råvarer variert, så man lærer dem virkelig å kjenne
- Tekstene i boken er stemningsfulle og pakker inn oppskriftene i en helhetlig pakke
Minus:
- Omslaget på boka er irriterende i veien og blir fort ødelagt
- Beklager, men det er alt jeg har!
Kokeboken ble utgitt 2019 av 4th Estate