Anmeldte kokebøker,  Kinesisk,  Vegansk,  Vegetar

Anmeldelse av Kwoklyn Wans The Veggie Chinese Takeaway Cookbook

Wok, no meat? Denne kokeboken inneholder over 70 vegetariske og veganske oppskrifter som sies å være take-away-favoritter fra det kinesiske kjøkken. Forfatteren er kokken Kwoklyn Wan, som har vokst opp i foreldrenes (og før det bestefarens) kinesiske restaurant i Leicester. Så han har burde ha god kontroll over hva folk liker å bestille! Han har tidligere utgitt en lignende bok, men da med retter som inneholder kjøtt.

Dette er en ganske fargerik bok. Omslaget er knallgrønt med mange farger, med en illustrasjon av den nærmest ikoniske take-away pappesken på forsiden. Dette representerer boken godt, da fotografiene i den er fulle av farger, det handler om «grønn mat», og oppskriftene er kjente take-away-retter (Og sikkert noen ukjente). Sidene i boken er veldig glossy, og gjør at boken er litt ekkel å bla i.

Tilfeldig side fra boka. Foto: Anne K. Pettersen.

Kokeboken starter med en liten innledning, før vi får en kjekk liste over ingredienser og utstyr vi burde ha tilgjengelig hjemme for å lage disse rettene. Det er ikke en urovekkende lang liste, og mye av dette har nok mange matglade folk hjemme fra før av. Boken er delt inn nesten som en klassisk restaurantmeny: suppe, forretter, hovedretter, ris, nudler, sideretter og sauser.

Bokens «meny»! Foto: Anne K. Pettersen.

Ikke alle retter har illustrasjon eller bilde av seg, uten at det er et problem i mine øyne. Matbildene som finnes er innbydende og etter min erfaring illustrerer de godt hvordan retten faktisk blir når man lager dem selv. Ingrediensene i oppskriftene er litt smått skrevet, noe som er litt irriterende når man står på kjøkkenet og må ofte bøye seg ned for å se «var det 300 eller 400 gram?». Selve fremgangsmåtene er enkelt og greit beskrevet. De aller fleste oppskrifter inneholder tips for hvordan de enkelt kan gjøres veganske.

Som alltid har jeg laget noen av rettene i kokeboken, siden jeg synes det er vanskelig å anmelde en kokebok uten å ha testet ut noen av oppskriftene i den. Den første retten jeg forsøkte meg på var en kremet maissuppe. Ifølge kokeboken er den opprinnelig fra det kantonesiske kjøkken og er en suppe man finner på menyen hos kinesiske restauranter over hele verden. Suppen inneholder grønnsakskraft, en boks med kremet mais (det fant ikke jeg på nærbutikken gitt, så da lagde jeg det selv), hvit pepper, erter, maismel, egg, sesamolje og salt. Jeg tror du nesten kan klare å tenkesmake deg til hvordan denne suppen er. God og trygg, men kanskje ikke superspennende.

Kremet maissuppe. Foto: Anne K. Pettersen.

Jeg brukte også en oppskrift herfra for å lage bao – disse søte, deilige bollene som er dampet frem til perfeksjon. Disse inneholder hvetemel, tørrgjær, salt, bakepulver, sukker, olje og helmelk. En liten prosess med heveprosessen, men sånn er det jo med alt som skal heves. De ble veldig gode, og jeg synes alltid det er gøy å finne frem bambusdamperen min.

Hands of my (bao) buns! Foto: Anne K. Pettersen.

Kokosris er supergodt, så jeg hadde nesten ikke noe annet valg enn å lage Wans versjon av den også. En enkel prosess der man bruker langkornet ris. Varmer opp løk og hvitløk i litt olje, før man tilsetter ris som først har blitt skylt i kaldt vann. Så heller man i kokosmelk og grønnsakskraft. Dette kokes opp, uten noe omrøring. Når væsken er fordampet og det er små hull i rismassen, skrur man varmen ned til laveste nivå og setter på lokket. I to minutter gjør man ingenting, før man skrur av varmen helt og lar lokket være på i 10 minutter til. Og så … FERDIG!

Kokosris. Foto: Anne K. Pettersen,

Chinese mushroom curry var neste oppskrift ut fra kokeboken. Sausen inneholdt olje, løk, hvitløk, gulrøtter, selleri, hvetemel, karripulver (helst ikke den vi bruker på fiskeboller), grønnsakskraft, honning, mørk soyasaus, laubærblad og garam masala. Dette ble da blandet med stekt løk og sopp, salt, sukker og erter. Smaken her var veldig god, men sausen ble litt for tynn. Dette kunne jeg ha endret med litt mer hvetemel, men første gang jeg følger en oppskrift så følger jeg den ganske slavisk.

Litt tynn saus, mye kuttearbeid, men god på smak! Foto: Anne K. Pettersen.

Var ganske mye kuttearbeid her, bare så du er advart. Jeg liker å bruke mye tid på kjøkkenet, høre på en podcast eller musikk, (drikke litt vin) men er du en som helst vil ha ting gjort i en fei – så er ikke denne oppskriften noe for deg. Wan hevder at det tar 5 minutter å hakke alt sammen, det må nok gjelde for de som har en høyere kuttefrekvens enn meg! Synes det var litt kjipt at alle grønnsakene i sausen ble silt vekk og ment for søpla etterpå, det føles ikke greit å kaste mat. Enn så lenge er de bevart i frysen, men utkokte, finhakkede grønnsaksbiter er kanskje ikke så smakfulle etterpå?

Det siste jeg har laget fra boken er søtpotetkaker. De var enkle å lage og veldig, veldig gode! Her ovnsbaker man rett og slett en hel, uskrelt søtpotet til den er mør tvers gjennom. Så skrelles den, moses og blandes med sukker og Glutinous Rice Flour (Har ikke funnet ut hva det heter på norsk). Så formes det som små kaker på ca. 10 cm. diameter. Stekes i olje i varm panne, og så er de klare til å spises etter de har rent fra seg litt på en rist. En ny favoritt!

De deilige søtpotetkakene. Foto: Anne K. Pettersen.

Så hva synes jeg om kokeboken? Jeg likte den egentlig ganske godt. Fotografiene i den gjør meg glad og sulten, og det har vært gode smaker i de rettene jeg har laget. En god kokebok for de som ønsker å ha flere vegetarianske og veganske retter i repertoaret sitt. Boken er oversiktlig og oppskriftene er enkle å følge. Den virker litt overfladisk her og der (Man MÅ ikke ha en introduksjon til en oppskrift om man ikke har noe særlig å si), men alle kokebøker behøver heller ikke være kokeboken med stor K for at den skal være verdt å ha. Jeg kommer definitivt til å lage flere retter herfra, og søtpotetkakene igjen snart!

Ekstra pluss:

  • Fargerike og glade matfotografier
  • Gode beskrivelser av fremgangsmåte
  • Tips for hvordan de vegetariske rettene kan bli veganske

Minus:

  • De glossy sidene er tungvinne å bla i
  • Synes ikke tidsberegningene for «kuttetid» stemmer helt
  • Litt liten tekst på ingredienslisten i oppskriftene

Kokebok utgitt 2020. Forlag: Quadrille, Hardie Grant Publishing.

3 kommentarer

  • hildegerdh

    I Kinesisk kokekunst så må man tenke mis en place hele tiden pga det tar så kort tid å steke maten, så hvis man ikke har kutteteknikk og fart innabords så kan det lønne seg å bruke tid på det, i min tid kjøpte jeg 10 kilos sekker med gulrøtter eller løk for å lære teknikk og fart (var en helvetes jobb å blansjere og pakke og fryse grønnsaker etterpå siden jeg ikke hadde ti kilos kjeler da). Jeg har Kwoklyns kokebok kinesisk take away (2019) og den er solid. Vurderer faktisk å sette inn en wokgrop (induksjon) i benkeplaten etterhvert.

    • annekpett

      Ja, jeg kuttet alt på forhånd! Men hadde ikke sjangs til å klare hans tidsanslag for kuttetid. Hehe. Men øvelse gjør mester! Og maten ble jo kjempegod. Ante ikke at det fantes induksjonswokgrop!

  • hildegerdh

    Både Miele, Bora, AEG tilbyr induksjonswokgrop, men de er kostbare pga de hører til de såkalte «pro» linjene med moduler som du kan sette sammen selv (teppanyaki, gass, induksjon, integrert steamer modul i benkeplata, frityr i benkeplata osv, osv. Spørs om det ikke faktisk lønner seg å kontakte en forhandler for restaurantkjøkken og høre om de kan hjelpe istedet, siden for dem er ikke sånne ting luksus, men en nødvendighet.

Legg inn en kommentar